ALMINNELIGE ADVOKATTJENESTER I HARSTAD

Jeg driver alminnelig advokatpraksis i Harstad, men har valgt barnerett og strafferett som spesialområder.

Jeg har i mange år arbeidet som bistandsadvokat, forsvarsadvokat, advokat i barnevernsaker, fått representere personer som har opplevd overgrep fra det offentlige, og jeg har som forsvarer fått representere tiltalte i alvorlige straffesaker. Jeg engasjerer meg sterkt i hver enkelt sak og har valgt å være blant de som ikke tar så mange saker. Dette gir meg mulighet til å engasjere meg desto mer i de sakene jeg tar. 

MEDIA SOM MEDHJELPER

I "Arntzen-saken" var mediadekningen både til bekymring og glede. For dessverre er det slik at media må på banen for å vekke opp politikere og andre beslutningstagere som "sover".

I saker som "Arntzen-saken" burde fri sakførsel være en selvfølgelighet. I barnevernsaker burde også fri sakførsel være en selvfølgelighet. Men foreldre har likevel ikke krav på advokat før barnevernet har besluttet å fremme en sak for fylkesnemnda, som er den "domstol" som skal avgjøre en omsorgsovertakelsessak.

For ikke lang tid tilbake var det endog slik at dersom saken ble trukket av barneverntjenesten, ville foreldrene undergis en økonomisk vurdering, og hvis de hadde for høy inntekt, ville de måtte dekke advokatutgiftene selv. Dette regelverket var, sett med mine og klienters øyne, høyst urimelig. Jeg tok urimeligheten opp med departementet. Tilbakemeldingen var klar – ordningen skulle bestå. Og det lå mellom linjene at her var det penger å spare for staten.

Men av og til er media en fin medhjelper å ha. Jeg tok opp denne galskapen, blant annet gjennom Dagsrevyen 21. juni 1996. Etter dette Dagsrevyinnslaget kom reaksjonen fra departementet: Statssekretæren i Justisdepartementet sa i Dagsrevyen at "det aldri hadde vært meningen at saker som ble trukket ikke skulle få fri rettshjelp". Hun sa også at regelverket ville bli endret. 23. oktober samme år kom så et nytt rundskriv hvor departementet endret reglene slik at fri sakførsel blir gitt i alle saker som fremmes for fylkesnemdene. – også de som blir trukket. Så det nytter!
(Se rundskriv fra Justisdepartementet) 

For meg personlig er det selvsagt meget tilfredsstillende å kunne bidra til en regelendring på et område som er av så stor betydning for de mange små "David'er" som kjemper mot "Goliat". Og kollegaers humoristiske betegnelse av endringen som "Lex Edvardsen" tar jeg selvsagt som et kompliment

ENKELTMENNESKERS KAMP MOT OVERMAKTEN

Mange føler det slik når de møter barnevernet og offentlige etater. Og det er kanskje nettopp derfor barnerett alltid har opptatt meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg liker meg i rollen som den som forsvarer den svake – den som urettmessig blir utsatt for overgrep fra arrogante byråkrater.

Når det er sagt, så må det også i rettferdighetens navn sies at barnevernet sjelden blir koblet inn helt uten grunn. Barnevernet skal jo i utgangspunktet være et hjelpeapparat – både for barna og for foreldrene. Men dessverre har jeg så altfor ofte sett at grunnlaget for inngripen har vært for spinkelt og at virkemidlene som blir tatt i bruk ikke står i forhold til den virkeligheten mine klienter har befunnet seg i.

Det positive ved barneretten er at en har mulighet til å påvirke en situasjon – mulighet for virkelig å hjelpe. (I strafferetten kommer advokaten inn i bildet først når en handling har funnet sted.)

At jeg blir engasjert i barnevernsaker skulle vel en av mine saker, den såkalte "Arntzen-saken", vise. Opprørt over barneverntjenestens og kommunens maktarroganse ga jeg ut en bok om saken.
("Røyk uten ild", Prosess Forlag, 1994)