Innledning

"En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K, for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt".

Slik lyder den første setningen i Franz Kafkas roman Prosessen - en roman som essensielt dreier seg om den marerittaktige følelsen av å ha mistet ens identitet og av å være hjelpeløs mot et stort, kynisk og upersonlig byråkrati som man intuitivt føler er ondskapsfullt, men som likevel synes å ha en form for logikk på sin side. Denne romanen, og fortsettelsen Slottet, gir oss alle kuldegysninger.

Og på nordmenns vis, så tenker vi hvor heldige vi er som bor i rettsstaten Norge.

Men; som denne boken vil vise, så er Josefs dunkle og heslige opplevelser ikke noe som bare hører historien og romanenes verden til. I et Norge av 1992 ble en borger anklaget uten å få vite hva anklagene gikk ut på.

I store deler av vår verden mangler befolkningen grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. Dét har vi i Norge - selv om dette ikke er noe som enkeltindividet i praksis blir gitt. Grunnleggende rettigheter må også i Norge kreves, og noen ganger tilkjempes.

Denne boken handler om et menneskes kamp for å få lov til å forsvare seg mot anklager. Det skjedde i Norge og kampen varte fra våren 1992 til høsten 1994. Boken er ingen roman - den er en beskrivelse av hva som faktisk hendte.

Falsk vitnesbyrd mot uskyldige fremmes i Norge - som andre steder. Denne boken handler ikke om at det fremmes falske anklager mot folk. Den handler om å bli avskåret fra å forsvare seg mot dem. I slike tilfeller som dette er effekten så å si den samme som å bli tiltalt og dømt, uten å få vite hva man er anklaget for - langt mindre få anledning til å forsvare seg. Soningstiden er livsvarig. I det fri, men tuktens hovedelement er det fullstendige tap av sosial anseelse.

Dette skjer i vår rettsstat på tross av at et av dens grunnleggende prinsipper nettopp er individets rett til å bestride anklagene som rettes mot en. I faglitteraturen kalles denne retten kontradiksjonsprinsippet. Dette innebærer at en mistenkt har krav på å være tilstede når hans sak blir behandlet, rett til å gjøre seg kjent med bevisene og å ta til motmæle mot dem. Det er nettopp for å hindre at uskyldige skal lide overlast at vår straffeprosess, ja hele vår rettspleie, bygger på dette prinsipp. Dette er en av de grunnleggende rettssikkerhetsgarantier i ethvert demokrati.

Man må aldri tillate at prinsippet får bli utvannet. Både i straffesaker, sivile saker og forvaltningssaker er den store hovedregel at partene har adgang til alle sakens dokumenter, og det skal sterke grunner til for å nekte innsyn. Slik bør det også være i praksis.

Bevisst framsatte falske påstander skjer sannsynligvis sjelden. Men det forekommer. Av større betydning er de mange tilfeller hvor falske opplysninger er fremsatt fordi man trodde det var slik. Man misforstod det man leste, så eller hørte, man kjente bare deler av sammenhengen, og trakk konklusjoner utover hva det var dekning for.

Spørsmålsstillingen er ikke om vi ønsker et samfunn hvor en borger fratas muligheten til å forsvare seg. Det er ingen som ønsker det. Det viktige spørsmålet er derimot hvordan vi kan hindre at det blir resultatet, på tross av prinsipper, lover, og ønsker om det motsatte.

Arntzen-saken dreide seg om en person som ikke ble gitt muligheten til å forsvare seg mot beskyldninger av en karakter som vi med stor sikkerhet kan si at er det verste en mann i dag kan beskyldes for. Beskyldninger om seksuell mishandling av barn bringer i Norge med seg en sosial stigmatisering uten sidestykke i forhold til annen kriminalitet.

Historien handler i korthet om en mann og hans hustru som, etter å ha hørt om alle de lidelser som mange barn blir påført i vårt samfunn, stilte sin arbeidskraft og sin nestekjærlighet til disposisjon for samfunnet. Men, "samfunnet" hadde ører som hadde hørt noe - noe som kunne bety at mannen (og hans familie) ikke var egnet til å dra omsorg for slike ulykkelige barn.

For byråkratiet var saken avgjort: Det ble gjort klart at familien Arntzens hjem ikke kunne anbefales som fosterhjem. Det kunne være røyk langt borte i horisonten - og det var nok til at samfunnet sa "nei takk" til tilbudet om hjelp. Innstendige oppfordringer fra Arntzens side om å foreta undersøkelser som kunne avkrefte mistanken ble kaldt avvist.

Vi skal være glade for årvåkenheten og at man er forsiktige med hvem man vil benytte som fosterforeldre. Det kan sikkert bidra til å hindre ulykksalig "hjelp" til utsatte barn. Men hvis alt som måtte komme av beskyldninger, substansiert eller ikke, medfører at det aktuelle hjemmet ikke anbefales som fosterhjem, vil nok tilgangen på fosterhjem reduseres. Potensielle fosterhjemsforeldre stiller seg åpen for detaljert undersøkelse av alle sider ved hjemmet. Men hvis det blir slik at alt fra misforståelser til direkte og bevisst løgn fra "venner" og "uvenner" ikke blir nærmere undersøkt, vil mange ikke ta denne belastningen og derfor ikke tilby sine tjenester til samfunnet. Dette er én uønsket virkning.

William Arntzen ville selvfølgelig ikke ha dette sittende på seg til skam for seg selv og hele familien. Han krevde derfor å få vite hva han ble beskyldt for og hvem det var som beskyldte ham for dette. Sosialetaten som hadde gitt løfte om å beskytte kilden ville ikke gi disse informasjonene. William Arntzen ble altså nektet informasjon om hvilke seksuelle overgrep han skulle ha begått, overfor hvem, og hvem som hadde gitt disse opplysningene til sosiallederen i Ibestad kommune. Sosialkontoret la vekt på at kilden var lovet anonymitet, og hensynet til denne kilden veide tyngre enn Arntzens behov for å renvaske seg. Han og hans kone mistet derfor muligheten til å bli godkjent som fosterforeldre fordi de ikke fikk tilgang til opplysningene, og mulighet for å imøtegå disse. Saken ble således rent faktisk avgjort på bakgrunn av en persons informasjoner; Annen informasjon om saken ble ansett overflødig, og det ble heller ikke foretatt noen kontroll av sannhetsgehalten i opplysningene.

Den iskalde fraskrivelsen av ansvar for vedtakenes konsekvenser som byråkratene i dette tilfelle gjorde, med henvisning til at det ikke var deres ansvar, er utålelig i et samfunn som ønsker mellommenneskelig medfølelse. Denne ufølsomme kynismen er det mest opprørende i denne saken.

Saken havnet i rettsapparatet, og det dreide seg mye om juss. I domstolene bygger avgjørelsene på en juridisk vurdering av lovverket, i dette tilfellet om forvaltningsloven og personregisterloven etter en riktig fortolkning gir rett til å nekte Arntzen innsyn i egen sak.

For folk flest er dette ikke problemstillingen. For folk flest er dette et spørsmål om rettferdighet, anstendighet, om det å gi noen en sjanse, og om hvordan loven bør være. Diskusjonen mellom hvordan loven er og hvordan den bør være er heller ikke fremmed jord hverken for rettsvitenskapen eller for praktiserende jurister. Helt tilbake til Romerretten, som mye av vårt rettssystem bygger på, var dette et diskusjonstema, og begrepene fra den gang er fortsatt levende og i bruk: de latinske begrepene de lege ferenda, og de lege lata (slik loven bør være; slik loven er) brukes av jurister i Norge nesten daglig.

Man ser i Arntzensaken, som i en rekke andre saker, at det skjer hva man innenfor rettssosiologien kaller en "rettsliggjøring" av problemet. Konflikter som i utgangspunktet er meget sammensatte, og som kan løses med mange forskjelligartede argumenter, også politiske og moralske, blir gitt en ny karakter gjennom omdanning til en konflikt av juridisk art. Moralske, politiske, kulturelle og verdimessig inspirerte argumenter blir skjøvet ut til fordel for fortolkning av lovtekst, forarbeider og høyesterettspraksis. Rettssalen som arena anerkjenner således bare en del av de mange argumenter som kan anføres i begge retninger.

Når rettstilstanden ikke er i samsvar med folks rettsfølelse er ofte en av årsakene at samfunnsutviklingen har endret folks rettsoppfatning, mens rettssystemet fortsatt forholder seg til sine anerkjente rettskilder. Retten er selvfølgelig ikke fullstendig upåvirket av rettsoppfatningen i samfunnet, men ofte er det slik at, særlig lavere rettsinstanser først og fremst søker løsninger i det sikre (i.e. i lovens bokstav, forarbeider, rettspraksis). I andre tilfeller kan retten være meget progressiv i forhold til samfunnets rettsoppfatning - til og med påvirke den.

Å bli konfrontert med slike beskyldninger medfører store påkjenninger. Mange ville sunket hen i fortvilelse, depresjon og apati. Ofte er sykemelding og ødelagte ekteskap resultatet. William Arntzen er en sterk person, med egenskaper som gjorde det mulig å kjempe en lang kamp for rettferdigheten. Det spørsmål som bør henge igjen er imidlertid: Hva om det hadde vært en med mindre tåleevne som hadde blitt konfrontert med slike beskyldninger. En uten krefter, nerver, og sosial tilknytning som gjorde at han kunne bli trodd og oppnå støtte og sympati? Hva om økonomi skulle sette en stopper for muligheten til å kunne renvaske seg?

William Arntzen var i så måte heldig - både hadde han en forsikring som dekket deler av kostnadene ved saken, og en lokal innsamlingsaksjon var viktig ikke bare økonomisk - men også som uttrykk for moralsk støtte.

Problemstillingen er viktig. Innsynsretten skal ikke være forbeholdt den som er i stand til å tilkjempe seg den. Analogt kan vi i forhold til ytringsfriheten si at nesten hele den norske befolkningen ikke har behov for de rettigheter som vår ytringsfrihet gir, fordi vi er enig med våre styrende myndigheter i de sentrale spørsmål. Ytringsfrihet vil alltid være av størst betydning for de annerledes tenkende.

Hensikten med denne boken har ikke vært å gi så mange svar, men å reise en del problemstillinger. Jeg har bevisst lagt vekt på å gi et objektivt referat av hendingsforløpet. Historien taler langt på vei for seg selv. Sakens gang kan følges i boken skritt for skritt. Jeg tar med fyldige sitater fra de dokumenter som foreligger, for derved å la motpartens syn komme frem i deres egne ord og har forsøkt å ikke tillegge motparten meninger og holdninger som ikke er der. Jeg prøver imidlertid på ingen måte å gi inntrykk av at fremstillingen er objektiv.

En rekke av de problemstillinger som naturlig reiser seg har jeg latt ligge. Boken bør imidlertid gi grunnlag for refleksjoner for enhver leser, uansett bakgrunn, og uansett hvilken innfallsvinkel man leser boken med. Mitt ønske er at den vil mane til særlig ettertanke hos personer i maktapparatet, hos de som gjør vedtak og forvalter enkeltmenneskers skjebne.

Arntzensaken er unik. Den dreier seg om den lille mann som tar opp kampen mot det store offentlige apparatet. Få gjør det. Enda færre vinner fram.