"Demokrati"!  "Rettsstat" !  Dette er ord fra norsk dagligtale.  Vi fornemmer at det har noe med grunnlagt for vår samfunnsform å gjøre. Men blir vi spurt om hva ordene står for som begreper, trenger vi tid til ettertanke. Og ettersom disse to ordene så ofte opptrer sammen - i den politiske retorikk, i lederartikler og på flagrende faner og transparenter, må vi være forberedt på å svare på spørsmål om hva som binder dem sammen; hva har de felles?

Når de likevel er nødvendige å hitsette, er det fordi du over de følgende sider skal møte illustrerer hva det vil si når man ikke kan forsvare seg mot en anklage. Vi er på full fart inn i angiversamfunnet. Norsk lov gir deg beskyttelse om du sladrer når du vet om en forbrytelse som har skjedd eller er i ferd med å skje. I de store sakene, vil myndighetene gå videre med det de får vite for å bekrefte eller avkrefte dem. I de mindre sakene, kan det hende at vedkommende myndighet ikke har kapasitet til å sjekke opplysningene. Eller den regner uten videre med at de er riktig og ikke trenger dobbeltsjekk. Dermed kan det skje, at myndighetene kan treffe en beslutning som angår deg eller meg på grunnlag av et rykte ingen av oss har hørt om eller har anelse om eksisterer og følgelig heller ikke kan verge oss mot. Gjenmælet kan bli en grimase når man ikke kjenner anklagens grunnlag eller opphav.

Denne boken handler om ondsinnede beskyldninger, fremsatt i det dulgte, som kunne ha medført at hederlige og anstendige borgere kunne ha blitt stemplet som uskikket til å ha med barn å gjøre i rollen som fosterforeldre. Og i Norge i 1994 vet vi alle hva dét impliserer ..... En modig klient og en kampvillig advokat fikk ved rettsvesenets hjelp trollet ut i lyset. Det gikk bra denne gangen. Men vil det gå like bra hver gang? Og hvorledes vil denslags være mulig å forebygge når sladder blir en del av vår kultur og dessuten klekkelig honorert av media? Og hvordan skal vi kunne verge oss effektivt mot feil og usannheter i de store, elektroniske databasene som i fremtiden vil danne beslutningsgrunnlaget både i offentlig forvaltning og i privat sektor?

Det er rimeligvis årsaker til at angiversamfunnet er under full utvikling. Det mangler ikke gode begrunnelser hentet fra narkotikakrigen, fra hvitvaskings-kriminaliteten, korrupsjons-faren, osv. Men burde vi ikke nettopp i saker som angår borgerens omdømme og selvrespekt være særlig oppmerksomme på ondsinnets realitet, på H.C. Andersen's geniale eventyr om fjæren som ble til fem høns og den fare endog mirakuløse edb-maskiner representerer fordi de 'mates' av mennesker som gjør feil? Burde ikke den manuelle dobbeltsjekk nedfelles i forvaltningsreglene? Og sist, men ikke minst: Burde det ikke være et obligatorisk krav at den som er villig til å medvirke til at medborgere skal få sitt gode navn og rykte ødelagt ved en administrativ beslutning, står frem i offentlighet?

Kort sagt: Ville det ikke i det lange løp være en fordel både for demokratiet og for rettsstaten om det ble tipset ti ganger for lite enn en gang for mye? Enhver fremsynt og klok huseier tar forholdsregler når han vil forhindre at muggen i kjelleren sprer seg til råte i hele huset. Betrakter vi oss bare som leieboere?

Oslo i desember 1994

Georg Apenes