Hovedregelen etter forvaltningsloven er at en part har rett til innsyn, og at unntak fra denne hovedregelen krever en særlig begrunnelse. Jeg er glad for at lagmannsretten ettertrykkelig har slått fast dette. Hvis også lagmannsretten hadde funnet at Arntzen kunne nektes innsyn, ville det ha vært et farlig signal om hvordan loven kunne fortolkes rundt på de forskjellige sosialkontor.

Herredsretten uttaler blant annet: "De langsiktige virkninger av om retten til kildebeskyttelse blir innsnevret eller tolket for restriktivt, antas innenfor dette saksområdet å være alvorlige, og kan ramme en fra før utsatt og svak gruppe." (Sitatet er hentet fra herredsrettens dom, se side 116 i boken.)
Utsagnet er i og for seg riktig, men får en farlig virkning dersom det ikke holdes opp mot andre hensyn - man rammer i stedet en annen gruppe. Denne tenkemåten er utbredt blant ansatte innen sosialetaten. Hensynet til en svak og utsatt gruppe er begrunnelsen for å tolke innsynsretten restriktivt[ ]. Hva hjelper det da at lovgiver har bestemt at det er retten til innsyn som skal være hovedregelen, hvis de som forvalter loven nærmest stiller prinsippet på hodet slik at det er hovedregelen (innsynsretten) som må nærmere begrunnes, ikke unntaket.

Det er jo så lett å omgå hovedregelen. Kilden behøver bare å si at han føler seg truet eller vil føle stort ubehag dersom den mistenkte får vite noe - og dermed er man innenfor unntaksbestemmelsen: "Særlige grunner" foreligger. Dersom kilden i tillegg stiller anonymitet som betingelse for å si noe, burde man egentlig bli på vakt, men i en slik situasjon er det nok heller lettere å love anonymitet - man har jo barnets beste for øye, man har behov for disse opplysningene. Man har låst seg, og vurderingen i ettertid blir preget av å forsvare den garanti man allerede har gitt.

Det vi i vårt samfunn skal være på vakt mot er de små, men mange skritt i gal retning, i retning av et angiversamfunn.[ ] Man vil så vel, men konsekvensene blir annerledes enn man hadde tenkt.
Et utstrakt kildevern vil alltid åpne for en rekke henvendelser fra personer med de forskjelligste motiver. Slarv, halvsannheter og spekulasjoner vil bli formidlet, noen ganger i ren uforstand, andre ganger med et lite edelt motiv. Og; det synes å være meget vanskelig å stanse ferden underveis, selv om man er klar over at man tar et nytt lite skritt i gal retning. Sosiallederen fortalte i åpen rett at han personlig ønsket at fylkesmannen ved sin klagebehandling hadde omgjort hans egen beslutning, og gitt Arntzen innsyn. Forvaltningen innså at det var begått en urett mot William Arntzen, men likevel var det umulig å få snudd sakens gang. Hadde men sagt A, fikk man si B.

Andre rettssystemer har tatt konsekvensen av at annenhåndsopplysninger, som anklagene i denne saken bygde på, er usikre. I engelsk og amerikansk rett har man den regel at et vitne bare skal forklare seg om egne iakttakelser, ikke om hva det har hørt av andre. Såkalt "hearsay evidence" er utelukket. Alle som har sett en episode av fjernsynsserien "Lov og Rett i LA" vil ha registrert advokatenes protest mot vitneutsagn av denne type. ("Objection, hearsay").
Og begrunnelsen er nettopp at et slikt bevis er upålitelig. Både fordi utsagnet kan være misforstått, og fordi opplysningene ikke kan etterprøves i retten ved krysseksaminasjon av den som opprinnelig har kommet med utsagnet.
I vårt rettssystem har vi ingen slike begrensninger, og et vitne kan til og med ha plikt til å forklare seg om hva det har hørt av andre. Men også hos oss bør vi være meget varsomme med å tillegge slike utsagn avgjørende betydning, nettopp fordi de er usikre[ ]. Såvidt mulig må det foretas tilleggsundersøkelser, og den det gjelder må få adgang til å ta til motmæle. Enhver som har lekt hviskeleken som barn vet at utsagn som formidles fra munn til munn endres underveis, enten bevisst eller ubevisst. Jo flere ledd, jo mer ugjenkjennelig blir det opprinnelige utsagnet.
Også voksne leker hviskeleken. Dessverre også innen rettspleien. Og er det noe denne saken burde lære oss alle, er det å innse at det man sier kan få uoverskuelige konsekvenser for andre.

Dersom lagmannsretten hadde kommet til et annet resultat, ville konsekvensene ha vært ille. Arntzen ville vært frarøvet en fundamental rettighet i rettspleien. Og alle vi andre måtte ta signalet om at enhver samfunnsborger løper den risiko å havne i Arntzens situasjon: Å bli utsatt for de groveste beskyldninger uten å få forsvare seg.

Rent rettslig er kanskje ikke dommen av så stor betydning, og endrer ikke rettstilstanden. Selv om lagmannsrettens dom er prinsipiell, er den likevel konkret forankret i Arntzens sak. Lovgrunnlaget er fortsatt tilstede slik at forvaltningen i enkelte tilfeller har rett til å holde opplysninger hemmelige for en part. Fortsatt er det altså slik at man risikerer å bli utsatt for det samme som Arntzen, og man risikerer å bli nektet innsyn også av domstolen.
Men dommen har en klar signaleffekt til forvaltningen. Det er mitt håp at konsekvensen ikke blir bruk av mer "smarte" begrunnelser for nektelse av innsyn, men at man innser de samfunnsmessige konsekvensene av ensidig (for ikke si doktrinær) fokusering på viktigheten av sitt eget ansvarsområde.
Det bør og skal settes store krav til forvaltningen, og blant de grunnleggende krav er grundighet, skikkelighet, og nøytralitet. I Arntzens sak ble disse kravene ikke oppfylt. Saksbehandlingen var verken grundig eller nøytral.
Når det gjelder skikkelighet er det ingen grunn til å tro at saksbehandlingen ble styrt av noen motvilje mot William Arntzen. Men ansvarsfraskrivelsene for de menneskelige konsekvenser av vedtakene er så kalde og kyniske, at saksbehandlingen heller ikke oppfyller kravet til skikkelighet. Helse- og sosialsjefen i Ibestad viste seg situasjonen voksen etterhvert som erkjennelsen bredte seg om at Arntzen var blitt utsatt for en stor urettferdighet. Men snuoperasjonen hadde aldri kommet i stand på initiativ fra forvaltningen. Det skyldtes utholdenhet og kampvilje fra Arntzens side.

Forvaltning krever et helhetssyn. Fra den øverste politiske ledelse er det kommet signaler om hvilke grunnleggende verdier som skal styre forvaltningens virksomhet: "Forvaltningen skal stå som garantist for etablerte rettsstatsverdier. Både gjennom regler og praksis er det etablert standarder for saksbehandling og likebehandling som ikke skal vike for forenklede formåls- eller effektivitetsbetraktninger." (St. meld. nr 35, 1991-92, side 21).

Er det slik?