Mange
føler det slik når de møter barnevernet
og det offentlige etater. Og det er kanskje nettopp derfor
barnevernrett alltid har opptatt meg. Jeg skal ikke legge
skjul på at jeg liker meg i rollen som den som forsvarer
den svake. Den som urettmessig blir utsatt for overgrep
fra arrogante byråkrater.
Når
det er sagt, så må det også i rettferdighetens
navn sies at barnevernet sjelden blir koblet inn helt uten
grunn. Barnevernet skal jo i utgangspunktet være et
hjelpeapparat. Både for barna og for foreldrene. Men
dessverre har jeg så alt for ofte sett at grunnlaget
for inngripen har vært for spinkelt. At virkemidlene
som blir tatt i bruk ikke står i forhold til den virkelighet
mine klienter har befunnet seg i.
Det
positive ved barnevernretten er at en har mulighet til å
påvirke en situasjon. Mulighet for virkelig å
hjelpe. (I strafferetten
kommer advokaten inn i bildet først når en
handling har funnet sted)
At jeg blir engasjert
i barnevernsaker skulle vel en av mine saker, den såkalte
"Arntzen-saken", vise. Opprørt over barneverntjenestens
og kommunens maktarroganse ga jeg ut en bok om saken.
("Røyk
uten ild", Prosess Forlag, 1994)
