I 1992 ble gamle opplysninger som sosiallederen i Ibestad kommune hadde mottatt under løfte om kildevern, tatt i  bruk i en sak vedrørende godkjenning av fosterforeldre. Disse opplysningene indikerte seksuelle overgrep mot barn. Søkeren fikk ikke innsyn i sin egen sak, han fikk ikke vite hva han skulle ha gjort, når, eller overfor hvem. To og et halv års kamp måtte til gjennom byråkrati og rettssystem før innsyn ble gitt, og beskyldningene kunne tilbakevises som grunnløse.

Bruken av slike gale og usanne opplysninger kan ha svært alvorlige konsekvenser. Det er derfor av avgjørende betydning for den enkeltes rettssikkerhet at beskyldningene kan imøtegås.

Har vi et regelverk som sikrer en skikkelig saksbehandling og som gir betryggende rettsikkerhet for den enkelte ?

Med utgangspunkt i denne saken har jeg reist kritikk mot forvaltningens holdning til enkeltmenneskets rettssikkerhet. De viktige spørsmål må være: Er dette et enestående tilfelle, og skyldtes "Arntzen-saken" maktarroganse og/eller inkompetanse? Eller er det noe galt med regelverket som gjør at det kan føre så galt av sted ?

Hovedregelen i forvaltningslovens § 18 er at en part har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. I tillegg til noen spesifiserte unntak inneholder forvaltningslovens § 19, 2.  ledd en hjemmel for forvaltningen til å hindre innsyn når det foreligger "særlige grunner".  I "Arntzen-saken" påberopte forvaltningen seg denne bestemmelsen.

Bestemmelsen gir til en viss grad forvaltningen adgang til å beskytte kilder. Og det bør heller ikke være noen uenighet om at forvaltningen bør ha en slik mulighet. Men slik regelen er utformet, gir den vidt rom for en utvidende fortolkning.

Vi må derfor sørge for å ha mekanismer i forvaltningen som fanger opp slett saksbehandling, og hindrer informatører med de forskjelligste motiver i å få et for lett spill.

Det er et kjent fenomen at et forvaltningsorgan som blir satt til å ivareta et bestemt saksområde, lett vil anse dette som særdeles viktig, på bekostning av andre hensyn. En slik tenkemåte er utbredt også innen sosialforvaltningen - hensynet til en svak og utsatt gruppe, nemlig barna, er begrunnelsen for å tolke innsynsretten restriktivt.

Dette er et demokratisk problem. Hvilken løsning av de kryssende hensyn man velger, vil være et resultat av en interesseavveining mellom formålsbetraktninger/målstyring og individuelle rettigheter.

De langsiktige virkninger av mange enkeltavgjørelser, hvor hovedvekten legges på formålsbetraktninger ut fra de oppgaver forvaltningsorganet er satt til å løse, kan være uoverskuelige. Med et dårlig regelverk risikerer vi å ta små, men mange skritt i retning av et angiversamfunn.

På dette området deler jeg ikke justisministerens tro på at dette ikke er et generelt problem. Det er for mange eksempler på det motsatte.

Arntzen-saken var på en måte unik. Den dreide seg om den lille mann som tok opp kampen mot det store, ressurssterke offentlige apparat. Det er imidlertid ikke alle gitt å ha mot og kraft til å stå distansen ut for å få på bordet hvilke opplysninger forvaltningen hevder å ha fra ens fortid angående mulige forgåelser. Det er grunn til å anta at en står overfor store mørketall på dette området. Innsynsretten skal ikke være forbeholdt den som greier å tilkjempe seg den. Derfor er det påkrevd med en lovendring og en holdningsendring.

Med dagens praksis er det for lett å omgå hovedregelen. Enhver som ønsker å hviske myndighetene noen ord i øret, kan med letthet sørge for at han blir beskyttet av unntaksbestemmelsen. En kilde behøver bare å gi uttrykk for at han føler seg truet eller vil føle stort ubehag dersom den minstenkte får vite noe, og dermed er man inn under inntaksbestemmelsen: "Særlige grunner" foreligger.

Det er ikke tale om å ta bort den sikkerhetsventil som gir forvaltningen rett til å nekte innsyn. Det er ikke vanskelig å få øye på tilfeller hvor innsynsnektelse er berettiget.  Men disse nektelsene bør etter mitt syn begrenses til helt ekstraordinære tilfeller, noe som bør avspeiles i lovteksten.

Det må kreves mer for hemmelighold enn at det vil føre til ubehag for en kilde. Etter mitt syn er samfunnet tjent med en bestemmelse som fortolkes slik at den bare gir rett til kildebeskyttelse i helt spesielle situasjoner.

I tillegg til å redusere antall uberettigede innsynsnektelser må det være et viktig mål å styrke rettssikkerheten i de tilfeller hvor innsyn berettiget blir nektet. Det er nettopp i disse tilfellene at parten har et særlig behov for regler som kan ivareta hans interesser.

En utvidet undersøkelsesplikt for forvaltningen vil være med på å dempe de negative virkningene av en innsynsnektelse, og vil i noen tilfeller (som det her omtalte) redusere behovet for innsyn, ved at det blir avdekket at opplysningene ikke er korrekte. Dette bør snarest lovfestes. For det ikke er noen grunn til å ta for gitt at forvaltningen vil føle et slikt ansvar for parten uten et påbud i lovgivningen.

I Arntzen-saken ble både helse- og sosialstyret og fylkesmannen anmodet om å gjøre undersøkelser som kunne bekrefte eller avkrefte mistanken om seksuelle overgrep.

Til denne seriøse henvendelse presterte sosiallederen å uttale at "formålet med en slik undersøkelse vil i tilfelle ha som utgangspunkt Arntzens behov og vil ikke være retten mot et konkret barn eller person. Det må derfor bli Arntzens oppgave selv å avkrefte eventuell mistanke". Og fylkesmannen fulgte opp med å uttale at "når det gjelder selve det forhold å avkrefte/bekrefte en eventuell mistanke om overgrep, kan en ikke se at sosialkontoret har noen forpliktelser i forhold til klager".

Den ufølsomme kynismen var det mest opprørende ved saken, og det er hårreisende at man på et så høyt forvaltningsnivå (fylkesmannen i Troms) kan innta en slik holdning.

Nå tror jeg ikke at man kan komme kald kynisme til livs med lovparagrafer. Men en lovendring kan gå ut på å pålegge forvaltningen å foreta ekstra grundige undersøkelser på vegne av parten i de tilfeller parten selv blir fratatt muligheten til å ivareta sine interesser.

Jeg tror dette kan være en hensiktsmessig fremgangsmåte som kan dempe de negative virkninger av en innsynsnektelse. Jeg kan ikke se at det finnes noen kryssende hensyn som skulle bli skadelidende ved et slikt utvidet lovpålegg til forvaltningen.

Spørsmålet er ikke om vi ønsker et samfunn hvor en borger fratas muligheten til å forsvare seg. Det er ingen som ønsker det. Det viktige spørsmål er hvordan vi kan hindre at det blir resultatet, på tross av prinsipper, lover og ønsker om det motsatte.

Kan det ha vært regelverket det var noe galt med ? Fungerer forvaltningslovens § 19, 2. ledd tilfredsstillende i praksis ? Er det ønskelig med en endring? Bør bestemmelsen skjerpes, slik at det bare er i de helt nødvendige tilfeller at innsyn kan nektes?

Vi kan ikke akseptere en tilstand hvor enhver borger i Norge risikerer å havne i samme situasjon, nemlig å bli utsatt for de verste tenkelige beskyldninger samtidig som man blir frarøvet muligheten til å forsvare seg mot dem.

Justisministeren oppfordres til å se nærmere på problemstillingen. Georg Apenes har formulert den slik: "Enhver fremsynt og klok huseier tar forholdsregler når han vil forhindre at muggen i kjelleren sprer seg til råte i hele huset".